Går drikkevannet samme vei som strømmen?

Hva skjer med vannforsyningen i Norge? Går det med den, som med strømmen? Vil vi få ett selskap for renseanlegget og et annet for levering av vann? Og vil offentlige eller private aktører kunne håve inn fortjeneste på drikkevannet, slik de gjør på kraftverkene og strømnettet?

Statsminister Erna Solberg besøker presidenten i EUs ministerråd Herman Van Rompuy Brussel, Belgia 3. desember 2013

Erna Solbergs meritter

Erna Solberg rakk å gjøre svært mange forberedelser til en kommersialisering av drikkevannsforsyningen, mens hun var kommunalminister under Bondevik. For å ta det siste hun gjorde først:

Hun ba SINTEF utrede en organisering av vannforsyningen, som tilsvarer den vi har for strømmen. Det vil si at vannverket blir delt i to: Renseanlegget skal være ett selskap, mens et annet skal stå for levering av vannet.

SINTEFs mandat

Mandatet som ble gitt SINTEF var å vise at prisen på vann ble lavere med dette systemet. Nå vet vi jo hvordan det er gått med strømprisene. Ingen med vettet i behold vil påstå at strømmen er blitt lavere. Ofte er nettleien høyere enn prisen på strøm. I tillegg har vi fått en forbruksavgift. Det er også moms på avgiften. SINTEF var naturlig nok ikke i stand til å vise at prisen på vann ville bli lavere, slik mandatet etterspurte.

Hva gjør en forskningsinstitusjon, som ønsker oppdrag fra staten en annen gang? Da holder det ikke å komme med et annet svar, enn det man er bedt om. Løsningen ble å anbefale myndighetene å fokusere på dårlig drikkevann, slik at befolkningen ville forstå hvorfor vannet ble dyrere.

Dårlig drikkevann

Det gikk ikke mer enn to dager etter at rapporten ble offentliggjort, før Aftenposten på første side, og med krigstyper, fortalte oss at mange vannverk leverer dårlig drikkevann. Det var Folkehelseinstituttet som sto bak opplysningene. De var basert på en undersøkelse over 15 år, og viste tilsynelatende at det først og fremst var de små vannverkene, som hadde så forskrekkelig dårlig vann.

Enhver med minimal innsikt i logikk eller vitenskapelig metode, kunne umiddelbart fastslå at Folkehelseinstituttet bedrev tautologiske slutninger, ikke forskning. Det var ingen nødvendig sammenheng mellom premisser og konklusjon. Etter en påpekning av dette i en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening, ble det aldri mer henvist til rapporten som bevismateriale for dårlig drikkevann.

«Betalingsvilligheten økte»

Men så kom giardia-epidemien i Bergen og noen år senere funn av en giardia-cyste i Oslos drikkevann. Jon Røstum i SINTEF bemerket i ettertid at «betalingsvilligheten hadde økt». 

Se video fra foredraget: 

https://www.youtube.com/watch?v=kTXV4t8hZdE

Benchmarking og rammefinansiering

Det som foreløpig er gjennomført av planene for omorganisering av vannforsyningen er en liksom-konkurranse mellom vannverkene, det som på ny-norsk kalles benchmarking. Det vil si at resultatene fra en bred innsamling av data fra vannverkene skal danne grunnlaget for rammefinansieringen av ledningsnettet.

Rammefinansiering betyr at ledningseieren får tillatelse til å ta en nærmere bestemt fortjeneste, som gjennomsnittlig skal være av en viss størrelse over et visst antall år. Beregningen av fortjenesten på strømnettet er esoterisk for en uinnvidd. Men grovt sagt innebærer det at nettleverandøren kan beregne seg en gjennomsnittlig fortjeneste på 20 % over en periode på 5 år.

Et slikt regime blir forberedt for drikkevannsforsyningen gjennom benchmarking-systemet.

Endret definisjonen på selvkost

Erna Solberg syntes å vite hva hun drev med og hvilke skritt som skulle til for å nå målet om kommersialisering av drikkevannet. I løpet av sine fire år som kommunalminister rakk hun å endre definisjonen på selvkost, slik at det er mulig å beregne fortjeneste på vann og fremdeles kalle det selvkost. Det er det George Orwell kaller ny-tale i fremtidsdystopien «1984». Grepet er så snedig gjort at det ikke kommer frem i regnskapet at det dreier seg om profitt. Tvert imot regnskapsføres profitten som kostnad.

«Kostnaden» beregnes på denne måten:
Man tar verdien av alle anleggsmidlene, det vil si renseanlegg, ledninger, pumper og høydebasseng – alle realverdiene – og tenker seg at disse blir solgt. Deretter tenker man seg at pengene investeres i aksjer eller annet som kan gi avkastning. Den avkastningen man kunne ha fått, men som man altså ikke får, blir bokført som kostnad. Nå er det ikke slik at man alltid får en avkastning på børs-investeringer, derfor er det utarbeidet en mal for hvor høy avkastning det er naturlig å beregne innenfor selvkost.

For ti år siden, da Erna var kommunalminister, tok man utgangspunkt i gjennomsnittlig avkastning på børsen det foregående år. Nylig sendte regjeringen Solberg ut et rundskriv, der man anbefaler å benytte en 5-årig swap-rente + ½ prosentpoeng. Da kommer man for tiden opp i ca. 4,5 %.

Årsaken til at noen overhodet kan synes at dette regnskapsjukset er tilforlatelig, skyldes den utbredte misoppfatning at vannverkene er, og alltid har vært, eiet av kommunene og at det er kommunene som har utgifter med legging av vannledninger m.m. Men slik er det ikke. Det sier seg egentlig selv, i og med at vannavgiftene er beregnet til selvkost.

Selvkost vil, i normal språkbruk, si at inntektene skal tilsvare de faktiske utgiftene. Det er abonnentene som betaler hele kalaset. Kommunene har ingen utgifter. Så hvorfor skal de kunne ta fortjeneste på investeringer de ikke har gjort? Kommunene har ikke lidd noe tap ved ikke å investere i andre foretak. Det er ikke deres penger, det er våre.

EU forlanger at offentlig investeringer skal gjøres med tanke på profitt – «markedsinvestorprinsippet»

Solberg-regjeringen mottok før jul en utredning vedrørende kommunal virksomhet i lys av EØS-avtalen. Der kan man lese at EU forlanger at alle offentlige investeringer skal gjøres med tanke på profitt. Det kalles Markedsinvestor-prinsippet. «Det offentlige kan altså ikke foreta en investering (...) for å ivareta sosiale, regionale eller sektorpolitiske hensyn hvis det ikke samtidig er «god business».»

Det er interessant å merke seg at Erna Solberg endret definisjonen på selvkost lenge før Markedsinvestorprinsippet dukket opp i EU-horisonten. Men samtidig hadde det seg slik at man også i EU hadde endret definisjonen på selvkost. Der kalles den Cost+.

Generell uvitenhet

Under den rød-grønne regjeringen ble det dessverre, men i god tro, fremsatt et forslag om at vannverkene skulle eies av kommunene. Forslaget ble fremmet for å unngå privatisering og kommersialisering. Resultatet er imidlertid det motsatte. Hadde vannverkene forblitt eiet av abonnentene, ville ikke EU ha kunnet fremme krav om konkurranseutsetting eller andre former for kommersialisering.

Det er imidlertid ikke mange politikere som er klar over hvordan det forholder seg med vann, avløp og renovasjon. I bystyret i Sandefjord har undertegnede ikke truffet en eneste representant som er klar over at disse tjenestene er uavhengig av kommuneøkonomien. Noen er kanskje klar over det nå, men slik har det ikke vært.

Da renovasjonen i Sandefjord ble utsatt for anbuds-konkurranse første gang, var begrunnelsen at «kommunen ville spare 2 millioner kroner». Faktum var at innbyggerne fikk 50 kr. mindre pr. år i renovasjonsavgift. Det ble ikke mer penger til andre formål, slik politikerne som stemte for å overlate renovasjonen til Ragn-Sells trodde. I stedet førte det til at det lille lokale Sandar Renovasjon, som hadde hatt renovasjonen i 40 år, ble lagt ned. Siden er det bare transnasjonale selskaper som konkurrerer om oppdraget. Ragn-Sells forsøkte etter noen år å reforhandle avtalen, for å få 2 millioner mer; nøyaktig samme sum som de bød under Sandar Renovasjon. I dag er oppdraget gitt til Reno-Norden, Skandinavias største renovasjonsselskap. Små selskap som Sandar renovasjon er for alltid ute av konkurransen.

Jo større investeringer, desto mer fortjeneste

I Sandefjords Blad kan man til stadighet lese om mangelfull utskifting av vannledninger, der årsaken underforstått skyldes kommuneøkonomien. Eller at Tjøme har den største gjelden pr. innbygger, grunnet store investeringer i vann, avløp og renseanlegg. Det siste er i grunnen ganske interessant. For jo mer kommunen investerer i vann og avløp på våre vegne, desto mer kan den beregne i skjult fortjeneste.

I Bergen skal man nå bruke 3 milliarder kroner på utskifting av vann- og avløpsledninger. Det vil kunne gi kommunen 135 millioner kroner i økte inntekter. Vannavgiften vil øke med 17% og avløpsgebyret med 54%.

Kommuneloven, KF og IKS

Som kommunalminister endret Erna Solberg Kommune-loven, slik at kommunale tjenester måtte organiseres i egne foretak, som om de var private bedrifter. Hun skapte to nye selskapsformer: kommunalt foretak (KF) og interkommunalt selskap (IKS). Det siste fikk en egen lov, som ligner på aksjeselskapsloven.

Lov om samvirker

Etter påtrykk fra EU begynte hun også arbeidet med en lov for samvirker. Denne ble vedtatt under den rød-grønne regjeringen. Tidligere var ikke samvirker og andelslag regulert av noen særlov. De kunne være så ideelle de bare ville. Og det var gjerne det de var, kanskje spesielt andelslagene, som somregel var veldig små.

EU: lovreguler samvirkene – forby andelslag

Så godt som alle private vannverk i Norge var tidligere organisert som andelslag. Men fra og med 1. januar i fjor måtte de organiseres som samvirker, etter den nye loven.

For EU-kommisjonen dreier alt seg om avkastning og økonomi. Virksomheter uten profittmotiv er ikke bare uinteressante, de er rett og slett en trussel mot grunnpilarene i EU-prosjektet. Ergo ble det forbudt med andelslag. De må organiseres etter Samvirkeloven, som igjen er utformet etter prinsippene fra aksjeselskapsloven. Det vil si at det tas for gitt at virksomheten er basert på profitt.

Nå er altså Erna blitt statsminister. Vil hun sette i verk de siste planene fra tiden som kommunalminister, med en organisering av vannverkene slik strømforsyningen er organisert?

Plan- og bygningsloven

Med den rød-grønne regjeringen fikk vi, som nevnt lovendringer, som gjør at en kommersialisert vannforsyning er rykket flere skritt frem. Foruten Lov om kommunalt eie av vann- og avløpsanlegg, ble det gjort en tilsynelatende mikroskopisk endring i Plan- og bygningsloven:

Tidligere var det slik at ny bebyggelse hadde plikt til å koble seg til kommunal vannledning, hvis det gikk en slik i rimelig nærhet. I 2010 ble dette endret til også å gjelde for eksisterende bebyggelse. Det innebærer at når kommunen legger vannledning til, eller forbi et område der det allerede er etablert en vannforsyning, blir de som bor der tvunget til å koble seg til den kommunale ledningen. Slike tvangstiltak forekom også før den siste paragrafen trådte i kraft.

Hvitsten vannverk

Det groveste eksempelet vi kjenner til er andelslaget Hvitsten vannverk. Her benyttet man en grunnvannskilde og vannverket var godkjent av myndighetene. Vestby kommune skulle imidlertid legge vann- og avløpsledninger forbi området og ville ha abonnentene til Hvitsten vannverk inn på den kommunale ledningen. Vestby får vann fra Vannsjø, som er en av Norges mest forurensede innsjøer. Selv om vannet selvsagt blir renset, betyr det ikke at det har god kvalitet som drikkevann. Abonnentene i Hvitsten vannverk var godt fornøyd med eget vann og ønsket ikke det kommunale vannet. Men for sent ble de klar over at kommunen ikke hadde hjemmel til å tvinge dem over på kommunal ledning.

Saken endte med at kommunen vederlagsfritt tok over vannverket, abonnentene fikk beholde sitt eget vann, men måtte betale vannavgift til kommunen. Den ble det dobbelte av hva den hadde vært. Abonnentene måtte også betale tilkoblingsavgift. Dette var før kommunene i 2010 fikk hjemmel i lov til slike tvangstiltak.

Juli 2010

Den nye paragrafen satte i gang et rush av konflikter. I mange kommuner var det, kanskje mer enn 30 år tilbake, lagt vannledninger parallelt med avløpsledningene. Det kan skyldes praktiske årsaker, siden vann og avløp gjerne blir lagt i samme grøft. Men mens det var frivillig, og ofte ikke ønsket, å bli koblet til vannledningen, var det gjerne kjærkomment å få kommunalt avløp. Ifølge forurensingsloven har kommunene et ansvar for at husholdningene har tilfredsstillende avløp, enten dette er privat eller kommunalt. Men kommunene har aldri hatt ansvar for å levere vann. Altså var det frivillig om man ville koble seg til vannforsyningen. I dag er det imidlertid slik at du må koble deg til kommunal vannledning og betale graving, rørlegger og tilkoblingsavgift. Men ingen kan tvinge deg til å bruke vannet.

Du kan beholde ditt eget vann, men du må betale fastavgift til det kommunale vannverket. Det er mange som velger denne varianten.

Kommunalt vann før konkurranseutsetting

Vestvågøy kommune

Vestvågøy er en liten kommune med spredt bebyggelse. Den har ett kommunalt vannverk og 15 private (andelslag). Kommunens hovedplan for vannforsyning går ut på å få alle innbyggerne inn på kommunal ledning. Når det er fullført, skal driften konkurranseutsettes.

Søndre Land

I Søndre Land er det mange små vannverk. Her jobbes det iherdig for å tvinge alle inn på den kommunale ledningen. I motsetning til kommunen, har andelslagene vann som er godkjent av Mattilsynet, mens kommunens vannverk driver på dispensasjon. Allikevel forlanger kommunen tilknytning.

Det er klaget til Fylkesmannen, som har avvist klagen. Fylkesmannen forutsetter samtidig at kommunen leverer tilfredsstillende vann, noe han vet at kommunen ikke gjør. Nå skal saken til Sivilombudsmannen.

Sammenhengende vannledninger = overføring av strøm

Over det ganske land legges det ledninger som forbinder det ene vannverket med det andre. Man kaller det «å ha reservevannforsyning». På Østlandet er det et sammenhengende nett rundt hele Oslofjorden.

Da Vestfold Interkommunale Vannverk la en ledning til 500 millioner kroner fra Farris til Eikeren, var begrunnelsen «reservevannforsyning». Men helt siden vannverket i Eikeren sto ferdig, har det levert vann parallelt med vannverket i Farris. Vestfold Interkommunale Vannverk, som nå kaller seg Vestfold Vann, har i dag mulighet til å levere dobbelt så mye vann som behovet tilsier. Det var slik liberaliseringen av strømforsyningen begynte:

Først bygget man flere kraftverk enn nødvendig og fikk et overskudd på strøm. Det ble brukt som argument for eksport og økonomisk liberalisering. Deretter bygget man ut overføringsnettet, slik at strøm kunne føres fra ett område til et annet. I dag har vi enorme kabler som leverer strøm til Kontinentet. Strømmen leveres til dem som betaler best. Tidligere eksisterte det en naturlig plikt til å levere strøm lokalt. Denne ble opphevet.

For drikkevannets del har kommunene, som nevnt, aldri hatt noen forpliktelser. Og i 2008 ble den første vannledningen lagt til utlandet. Den går fra Halden kommune til et område nord for Strømstad.

«Kan leve av å selge vann når oljen er slutt»

For litt under en måned siden ble det avholdt en konferanse i regi av Miljødirektoratet, Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Enova, Norsk Vann, Vannforsk, Smart Water Cluster og Vannklyngen, en blanding av myndigheter, vannverk, næringsliv med økonomiske interesser innen vannforsyning, i tillegg til offentlige organisasjoner som gir økonomisk støtte til forskning og ideer for næringsvirksomhet.

En av foredragsholderne på konferansen var Jesper Bo Jensen ved Institutt for Fremtidsforskning i Århus. Herr fremtidsforsker Jensen eier sitt eget forskningsinstitutt og holder foredrag om og for næringslivet. Han fortalte forsamlingen at når oljen tar slutt, kan Norge leve av å eksportere vann.

Tanken er langt fra ny. Den har tvert imot vært et premiss for investeringer i kommunale vannverk i årtier. Og den har vært premiss for en rekke lovendringer og endringer av forskrifter og retningslinjer.

Tidligere daglig leder i Vestfold Interkommunale Vannverk, (nå altså Vestfold Vann), uttrykte det slik for ti år siden: Striden mellom ham og styreformannen gikk ikke ut på om det skulle eksporteres vann, men om det skulle foregå via ledning eller med skip fra Slagentangen. Mosseregionen vann, avløp og renovasjon, MOVAR, så frem til at det skulle legges ledning over fjorden. Så vidt jeg vet, er ikke denne lagt ennå, men det går en ledning fra Asker til Hurum. Oslo Vann og Avløp er imidlertid godt i gang med hovedvannledning nedover i Østfold.

Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiets syn på verdiskaping er preget av en spesiell økonomisk tankegang. Ja, det gjelder vel Høyre også. Her skilles det ikke mellom realverdier og finansielle verdier, det vil si papirpenger. Fremskrittspartiet er blant annet motstander av hjemfall på kraftverk. Man er av den oppfatning at kraftverkene skal kunne selges til hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Og desto oftere et kraftverk selges, til stadig høyere pris, jo mer verdiskaping er det tale om, ifølge denne lite subtile tankegangen.

Det er imidlertid ikke tale om at det skapes nye verdier. Det er bare prisen som stiger. Og det er innbyggerne i dette landet, som betaler prisstigningen.

Hva har vi så i vente fra tospannet Erna Solberg og Siv Jensen, for hvem verdi er det samme som penger og ingenting har egentlig verdi?

Hjelp fra venstresiden

Erna og Siv får dessverre nyttig hjelp fra venstresiden: Det skyldes et misforstått solidaritetsbegrep, en enorm tiltro til det offentlige og en ditto mistillit til enkeltmennesker.

Et av verdens største selskap innen vannforsyning, Veolia, som lenge har ønsket seg inn i vannforsyningen i Norge, er ikke interessert i å drifte et av Vestvågøys 15 private vannverk – med bare – la oss si – 10 abonnenter. Men hvis Vestvågøy får alle vannverkene inn på det kommunale nettet, forholder det seg annerledes. Da snakker vi om et titalls tusen innbyggere + fiskeindustri og flyplass. I tillegg øker folketallet med turistbesøk. Og hvis Vestvågøy sørger for reservevannforsyning fra nabokommunene, som igjen fører ledningen til sine naboer, så begynner vi å se konturene av en lukrativ virksomhet.

I solidaritetens navn

I 2010 fikk vi, som nevnt, en tilføyelse til Plan- og bygningsloven, som sier at kommunen kan kreve at eksisterende bebyggelse, og det betyr hus med egen vannforsyning, blir koblet til kommunal ledning – i solidari-tetens navn. Det er kostbart å legge vannledning og derfor, argumenteres det, bør alle være med på prosjektet og dele på kostnadene. Det høres rett og riktig ut. Men ser man konsekvensene av denne solidariteten, fortoner det seg noe annerledes.

Da Titanic gikk på et isfjell, var det ikke nok livbåter til alle. Mannskapet hadde ordre om å redde kvinner og barn på 1. klasse. Det førte til at noen av de overlevende levde med dårlig samvittighet, for at nettopp de ble reddet.  Ingen vil imidlertid finne på å anklage dem for å ha vært usolidariske, fordi de ikke hoppet i sjøen og omkom de også.

Når det gjelder vannforsyningen skal vi alle hoppe i havet og drukne i solidaritetens navn.  I solidaritetens navn tvinges vi inn på kommunal vannforsyning – før den overlates til Veolia eller et annet transnasjonalt selskap.

Vi har altså en lov som gir kommunen rett til å koble alle til kommunal vannledning. Men vi har også lover som, ikke bare gir kommunen rett til å konkurranseutsette driften, men også sørger for at de har plikt til det. Vi har Konkurranseloven, innført under Bondevik II, mens Erna var Kommunalminister og vi har EØS-avtalen, som gjennom diverse direktiver tvinger kommunene til en slik praksis. Det er bare ikke riktig aktuelt ennå, fordi så mange fremdeles har egen vannforsyning.

Offentlig vannforsyning har vært både et hygienisk og sosialt tiltak vi har kunnet glede oss over i noen få generasjoner. Men det langstrakte og spredt bebygde landet vi bor i, har ikke gjort det naturlig å påby kommunene å levere vann til innbyggerne. Det har vært opp til den enkelte å sørge for egen vannforsyning. Svært mange har fremdeles egen brønn og mange er knyttet til små lokale vannverk de selv har vært med å bygge opp. Det kan være alt fra 5 til noen tusen husstander som har samlet seg om en slik løsning. Det finnes fremdeles ca. 500.000 brønner og 5.000 små private vannverk drevet av abonnentene selv.

De kommunale vannverkene har i utgangspunktet enten vært private eller de er utvidet ved at kommunen har overtatt ett eller flere private vannverk. Det er bare i sentrum av byene at kommunen har vært pådriver for å skaffe innbyggerne vann. Til å begynne med dreide det seg ofte om en enkel vannpost på torget, der alle kunne hente vann vederlagsfritt.

Den første eiendomsskatten var visstnok betaling for kommunalt vann, avløp og renovasjon. Siden ble det innført avgifter, som skulle dekke de faktiske utgiftene kommunen har ved å drifte disse tjenestene. Derfor har vann, avløp og renovasjon alltid i det store og hele vært betalt av dem som får levert vann og fjernet kloakken og søpla. Derfor spiller det heller ingen rolle om en kommune er fattig eller rik. Men i grisgrendte strøk kan det fort bli svært kostbart for innbyggerne om politikerne vedtar at den kommunale vannforsyningen skal bygges ut. For det er innbyggerne som betaler utbyggingen.

Nå skal det presiseres at Vannbevegelsen ikke er imot at folk skal ha ordentlig drikkevann eller vann levert av kommunen. Men vi er kommet i en lei knipe, fordi begrepene 'privat' og 'offentlig' er snudd på hodet. Offentlig sektor kommersi-aliseres under press fra EU, Verdens handelsorganisasjon, OECD og FN. Og drikkevannsforsyningen er intet unntak.

De små private vannverkene har kun til formål å levere vann til abonnentene. Det har aldri vært tale om fortjeneste, ganske enkelt fordi abonnentene også er eierne. De private vannverkene operer derfor mer i overensstemmelse med tankegangen til offentlig sektor, slik den var tidligere, mens offentlig sektor på sin side, er blitt big business.

Den nevnte rapporten, som konkluderer med at EØS-avtalen forlanger at offentlige investeringer skal gjøres ut fra profitthensyn, gir Erna støtte for grepet hun gjorde allerede i 2003, da hun endret definisjonen på selvkost.

Kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne

EU-kravet om at offentlige investeringer skal baseres på profitt, har skapt et kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne. Kommunen var en gang identisk med oss.  Nå er den i ferd med å bli administrator av avtaler med store selskaper. Det er de store selskapene som skal levere oss samfunnstjenestene, tjenester vi dels har krav på utfra lovverket, dels er forpliktet til å benytte. Det siste er mest interessant i vår sammenheng.

Plikt til å forsyne Veolia med fortjeneste

Vi har plikt til å koble oss til kommunal vannforsyning, mens kommunen ikke har plikt til å levere vann. Vi har med andre ord, ifølge lovverket, plikt til å forsyne Veolia med fortjeneste.

Det er på denne bakgrunn Vannbevegelsen påpeker, og hele tiden fremhever, at det ikke er kommunen som eier vann-, avløp- og renovasjonstjenestene. Det er oss. Vannverkene er våre. Det er vi som har betalt dem. Kommunen bare drifter dem for oss.

En ny offentlig sektor

Når det er blitt slik at kommunen driver business på vår bekostning, må vi skape en ny offentlig sektor. Kanskje er det bedre å kalle den allmenn. Så lenge vi har EØS-avtalen, er medlem av OECD, WTO og FN, kan denne almene sektoren bare eksistere på siden av det offentlige. Vi må skape en privat allmenn sektor, så som ideelle samvirker.

Vannbevegelsen er en medlemsorganisasjon som arbeider for bevaring av vann som fellesgode. Vi har mange enkeltmedlemmer, men også vannverk. Det er private vannverk som kjemper for retten til å holde drikkevannet unna profittjaget.

Vannbevegelsen har oppfordret folk til å samle seg om det kommunale vannverket sitt og kreve at det organiseres som samvirke eiet av abonnentene. Dessverre er det altfor få som ser nødvendigheten av dette. Kanskje må vi i Norge gjenta de kampene som har vært ført på Kontinentet og i andre deler av verden, etter mange år med konkurranseutsetting?

F-35 – Kan det gå med Norge som med Hellas?

Det verst tenkelige fremtidsscenariet er situasjonen den greske befolkning befinner seg i. Det internasjonale pengefondet, EUs sentralbank og EU-kommisjonen har forlangt at de to største vannverkene i Hellas skal selges. Den økonomiske krisen i landet skyldes blant annet våpenkjøp fra Tyskland og Frankrike.

Norge står foran et historisk innkjøp av jagerfly. Og vi er tilsynelatende rike på grunn av oljefondet. Men investeringene har ingen garanti. Det er papirpenger. Går oljefondet dukken og inntektene fra oljeindustrien synker eller faller bort, gjenstår vannet. Jesper Bo Jensens visjon kan bli virkelighet. Men kanskje må vi også selge vannverkene.

Vannforsyningen en økonomisk tjeneste

Norske myndigheter har valgt å kalle vann en vare og å karakterisere vannforsyningen som en økonomisk tjeneste. Det vil si at den ifølge EØS-avtalen skal konkurranseutsettes. Det hadde ikke behøvd å være slik.

I EU-landene har det vært en underskriftskampanje som samlet nærmere 1,7 millioner underskrifter mot konkurranseutsetting. EU-kommisjonen har derfor godtatt at vann skal være unntatt fra Konsesjonsdirektivet i tre år, før saken revurderes. I Norge er dette viet svært liten oppmerksomhet. I mediene er det taust.

Bryt stillheten!

Signer opprop for å verne drikkevannet i grunnloven

Denne artikkelen ble første gang publisert torsdag 10. april 2014, på Vannbevegelsen.no i Vannposten nr. 143

Foto: Juha ROININEN