Norge er foreløpig lykkelig utenfor den økonomiske krisen og sjokkterapien i Europa. Men hvor lenge vil det vare? Folk innen oljeindustrien er redd fremtiden vil innhente oss allerede i 2014.
Om sammenhengen mellom NATO, Statens pensjonsfond utland («Oljefondet») og norske vannressurser
Det som for 20-30 år siden ble gjort mot Latin-Amerika, gjentas nå i Europa. Ecuadors president Rafael Correa fastslår i desember-utgaven av Le Mond Diplomatique at Europa gjennomfører de samme krisetiltakene Latin-Amerika ble påtvunget på 80- og 90-tallet: en sjokkterapi for å gjøre fellesgoder til lukrative investeringsobjekter.
Hvordan oppstod gjelden?
De tidligere diktaturene i Latin-Amerika ble rikelig forsynt med våpen. Våpenleverandørene skulle siden diktere de gjeldstyngede landenes økonomiske politikk og lenke kommende regjeringer og generasjoner til stadig større gjeld.
En skremmende parallell til disse våpensalgene finner vi i NATOs strategiske dokument fra 1999. NATO-landene ble der enige om å omorganisere de nasjonale forsvar, slik at de enkelte land blir fullstendig avhengige av de andre NATO-landene. Man forpliktet seg til å bygge ned forsvaret i en slik grad at det i praksis vil være umulig å bygge det opp igjen. Hovedsakelig skulle hvert land ha én forsvarsgren. Summen av de nasjonale forsvarsgrenene skal sammen utgjøre totalforsvaret i NATO. Følgene av denne omstruktureringen ser vi blant annet i salg av forsvarseiendommer, nedlegging av militærleire, opphugging eller salg av materiell – og sist, men ikke minst – innkjøp av nytt og svært kostbart utstyr.
Statlig gjeld, som for en del skyldes våpenkjøp fra andre NATO-land, har blant annet tynget Hellas ned i alt for store forpliktelser. Troikaen, som EU-kommisjonen, Det inter-nasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentral-banken (ESB) blir kalt, har valgt å redde finanssektoren i de kriserammede landene. De private bankene har mottatt lån til en lav rente, som bankene låner ut til staten til en svært mye høyere rente. De nye statslånene skal finansiere tilbakebetalingen av utenlandsgjelden.
Trojkaen krever også innstramminger i offentlig sektor og salg av infrastruktur, som vann, avløp, flyplasser og havner, i tillegg til annen offentlig virksomhet og eiendom.
Når havner, flyplasser og vannverk i Hellas forlanges solgt i et internasjonalt marked, skyldes dette hovedsakelig innkjøp av våpensystemer, ikke «overforbruk i offentlig sektor og høye sosiale goder», slik vi blir indoktrinert av mediene.
Norge
Norsk økonomi er sterkt avhengig av oljen. Statens inntekter fra oljeindustrien investeres i utenlandske aksjer og obligasjoner og leasing av dronning Elisabeths handlegate i London. Ingen av investeringene har noen evig garanti heftet ved seg. Her er lite realverdier.
Internasjonale avtaler og organisasjoner vi er medlem av, som EØS, WTO og OECD gjør det vanskelig å drive en selvstendig økonomisk politikk for å styrke landet mot kriser. Den nylig vedtatte avtalen i WTO sørger eksempelvis for forbud mot kriselagre av mat og subsidiering av matvarer. Frihandelsavtalen mellom EU og USA vil beskytte investorer mot tap grunnet helse- og miljøvernlovgivning. Lover som hindrer forventet fortjeneste, vil gjøre land erstatningspliktige overfor selskapene. Frihandelsavtalen vil få betydning for EØS-landet Norge.
Spikeren i den norske kisten
Spikeren i kisten er imidlertid innkjøpet av F-35 Joint Strike Fighter. Flyet er ikke et forsvarsfly ment for overvåking og avskjæring. Det er et bombefly. En av Norges oppgaver i det nye NATO er flyangrep, hvilket vi beviselig utførte med mesterlighet i Libya, da en imponerende offentlig vannforsyning ble ødelagt.
Innkjøpet av 56 jagerfly til 600 millioner kroner stykket vil sette Norge i gjeld for generasjoner fremover. For oljeformuen er selvsagt ikke garantert å overleve usikre økonomiske tider. Hva skjer når oljeformuen er forsvunnet i konkurser, industrien lagt ned og jordbruket forsvunnet i golfbaner, varehus og boliger, mens den resterende dyrkbare marken er overtatt av aksjeselskaper? Landet vil fremdeles sitte med milliardgjeld til Lockheed Martin. Da dukker Det internasjonale pengefondet opp med «hjelpepakker» og krav til ansvarlighet i offentlige budsjetter. Vi vil få høre at de sosiale godene er for høye. Pensjonene må ned, pensjonsalderen opp, arbeidsløshetstrygden må reduseres både i størrelse og tid og offentlig ansatte må sies opp. Offentlig eiendom og infrastruktur må selges. Staten og befolkningen har levd over evne, må vite.
Stoltenberg-regjeringen overførte abonnentenes eierskap til vannforsyningen til kommunene. Vannforsyningen er med andre ord offentlig, ergo må den selges i et internasjonalt marked.
Som det eneste landet i Europa har vi også innført privat eierskap til vannressursene (Vannressursloven). Det skjedde under Stoltenberg I, med Olav Akselsen som ansvarlig minister. Vann eies i dag av dem som eier eiendommen det befinner seg på. Mange av disse er bønder og skogeiere. Dermed får den nåværende regjeringens forslag til endringer i lovverk for jordbrukseiendommer, betydning også for eierskapet til vann. I fremtiden vil det kunne være aksjeselskaper som eier både jord og vann.
Solberg-regjeringen vil selge vannressursene
Solberg-regjeringen fremmet i desember et forslag om å oppheve prisgrensen for jordbrukseiendommer, oppheve boplikten, delingsforbudet og odelsbestemmelsene. Begrunnelsen er blant andre at større investorer skal få adgang til å investere i landbruket. Men det vil ikke «bare» være landbruket som blir interessant for investorene. Landranet blir uten tvil også vannran.
Veien ut av dette uføret gir seg vel selv....
Signer opprop for å verne drikkevannet i grunnloven
Denne artikkelen ble første gang publisert tirsdag 7. januar 2014, på Vannbevegelsen.no i Vannposten nr. 139
Foto: Symbiot/Shutterstock.com