 |
Med et nytt direktiv vil EU-kommisjonen tvinge kommuner til konkurranseutsetting av blant annet vannforsyningen.
Konsesjonsdirektivet
Direktivet angår levering av kommunale tjenester generelt. Det vil påvirke både vannforsyning, avfallshåndtering, deponering, energiforsyning og helsetjenester. Her i landet har vi for lengst kommersialisert energi og søppel. Da gjenstår helse og vann.
EU-Kommisjonen er som vanlig langt mer sofistikert, enn at direktivet krever konkurranseutsetting. I stedet stilles det strengt definerte krav til kommuner som ønsker å utføre tjenestene selv. Kan ikke kommunen tilfredsstille betingelsene, må den sette tjenestene ut på anbud.
I tillegg kommer snirklete juridiske og byråkratiske vendinger, som tilsynelatende gir rom for flere tolkninger. Det er allerede et demokratisk problem at lovgivningen er komplisert i saker deroffentlige selskap er involvert. Mangelen på klarhet i, og politisk forståelse av det juridiske rammeverket var tydelig da Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg ble vedtatt av Stortinget 24. juni 2011. Det er fremsatt vidt forskjellige tolkninger av konsekvensene.
Veiledninger og retningslinjer endres til stadighet. Kommunene vil lett få problemer med oversikten over mulige nye regler på ethvert område til enhver tid, ikke minst der regelverk griper inn i hverandres område. Og det gjør det, ikke minst for offentlig virksomhet. Kommunene må ha dyktige jurister.
I stedet for å gjøre lovendringer (som må vedtas av Stortinget) er det, siden EØS-avtalen trådte i kraft, vokst frem en praksis med å endre veiledningen til lovene og retningslinjer for tolkning av veiledningene.
Dette er f.eks. alltid tilfellet med forordninger fra EU. De trer umiddelbart i kraft. Stortinget er fratatt muligheten både til å vedta eller avvise dem. De innføres derfor i lovverket som en ny tolkning av eksisterende lov. Endringene skjer i de aktuelle departementer uten Stortingets informasjon.
Teksten i konsesjonsdirektivet (som foreløpig er på forslagsstadiet) er som vanlig uklar og gir rom for flere tolkninger. Det som imidlertid gjenstår som klart, er at kommunen raskt vil velge konkurranseutsetting, fremfor å risikere søksmål fra Veolia, Suez eller Fortum.
Bak kommisjonens forslag står en «rådgivende» komite. Den er sammensatt av ulike transnasjonale selskaper, flere med interesser i vannforsyning. Her finnes ingen kommunale rådgivere eller representanter fra sivilsamfunnet.
Det er kommet massiv kritikk fra sivile organisasjoner, kommunale representanter og fagforeninger. Det europeiske innbyggerinitiativet «Vann er en menneskerett» - «Right2Water» - har foreløpig fått over en million signaturer.
Mest gledelig er det at det er tverrpolisk enighet om å avvise lovforslaget i Tyskland og Østerrike. Spesielt Tyskland har hatt dårlige erfaringer med konkurranseutsetting. Her arbeides det nå også aktivt med en omlegging av jordbruket til økologisk dyrking, for å kunne levere friskt og naturlig, urenset drikkevann.
De mange protestene har ført til at EU-kommissær Michel Barnier er villig til å endre direktivteksten med hensyn til vannforsyningen, ...påstår han. Det legges imidlertid opp til en svært intern og begrenset prosedyre, som vil sørge for at man unngår debatt: Internal Market Committee i EU-parlamentet skal sørge for «debatten» med Rådet og Kommisjonen.
Dessverre får direktivforslaget bred støtte fra mange EU-land. Nå er imidlertid flere land allerede i lomma på troikaen EU-Kommisjonen/IMF/ESB og har gitt fra seg muligheten til opposisjon.
Fra Portugal kom det i 2010 en rapport som tilbakeviser enhver fordel med konkurranseutsetting og/eller salg av vannverk. Til tross for denne, er nettopp Portugal et av de landene som er utsatt for tvangstiltak innen vannforsyning. Fra Pacos de Ferreira meldes det allerede om en prisøkning på 400 %. I Paris, som nå har tatt vannforsyningen tilbake i kommunal regi, steg prisen under Veolias drift med 103 %. I Storbritannia steg prisen med 46 %, samtidig som reparasjoner ble utelatt og lekkasjene økte i omfang.
FN erklærte i 2010 rent vann som en menneskerett. Nå vil EU-kommisjonen gjøre det til et spekulasjonsobjekt. Vil det si at EU-kommisjonen ikke er på linje med FN? Vi tror det motsatte er tilfellet:
I 1999 undertegnet Norge, som et av mange land en FN-erklæring om rent vann, ratifisert 2004. Den blir nå fulgt opp med krav til nasjonale målsettinger og rapportering. Saken er nylig sendt ut på høring. Handlingsrommet er imidlertid svært begrenset og høringen er mest et spill for galleriet.
Komiteen som står for utspillet er FNs økonomiske komite for Europa ved divisjon for økonomisk samarbeid og integrasjon. Divisjonens målsetting er å fremme en politikk, som finansielt og regulatorisk gir økonomisk vekst og øker konkurranse-evnen til europeisk næringsliv. Hva har europeisk næringslivs konkurranseevne med vannforsyning å gjøre?
Vi kan gjenta oss selv til kjedsommelighet:
- Det selvfølgelige kravet om rent vann til alle blir misbrukt til krav til vannforsyningene, så de tvinges til konkurranseutsetting. For «rent vann» er ikke rent vann, men en definisjon diktert av de store vannselskapene. Det like naturlige kravet om at vannforsyningene bør være offentlige, blir misbrukt til krav til offentlig vannforsyning med konkurranseutsetting som konsekvens.
Vi gjentar til kjedsommelighet:
- Vannforsyningene bør være små selvforvaltende enheter eiet av abonnentene.
- Det er også på tide å grunnlovsfeste vannets særstilling, slik at tilfeldige regjeringer ikke kan skalte og valte med vannet etter eget forgodtbefinnende.
Denne artikkelen ble publisert første gang torsdag 18. april 2013 på Vannbevegelsen.no i Vannposten nr. 127
Foto:
Vann i glass: stocknadia/Shutterstock.com