Design & Developed By opensourcetechnologies.com

Privatiseringsbølgen

Pearl Harbor og 911

Publisert 08.03.2019
Skrevet av Trond Skaftnesmo

- et bearbeidet utdrag fra boken TabuTema 911 (2019)

Ettersom den japanske stormen i Stillehavet ble sterkere, ble de mest private etterretninger mellom den japanske regjeringen og dens konsulater i Washington, Berlin, Roma og andre store hovedsteder lest i Washington. Idet de hadde knekket den japanske diplomatiske koden, kunne dekodierings-ekspertene i [USAs] hær og marine lese budskapene som forkynte angrepet. Britene hadde meldt fra om at en japansk flåte var på vei østover, med kurs for Hawaii.

Tidligere CIA-sjef William Casey i sin memoarbok
The Secret War Against Hitler (1988:7)

Angrepet på Pearl Harbor

Ifølge den amerikanske ledelsen kom Japans angrep på Pearl Harbor, USAs marinebase på Hawaii, fullstendig overraskende. Angrepet var helt uprovosert og dessuten skamløst, da det kom mens USA og Japan var i forhandlinger om å bedre sine relasjoner. Dette er bakgrunnen for uttrykket The Day of Infamy («Skjenselens dag»), som president Franklin D. Roosevelt grep til da han dagen etter ba Kongressen om å erklære Japan krig.

Men det finnes en annen historie om Pearl Harbor, fortalt av en lang rekke forskere og vitner. Det gjelder profesjonelle historikere, politikere, krigsveteraner, etterretningsfolk, osv. Mange av dem er (var) høyt rangerte insidere, som ikke lett lar seg vifte vekk. 

Som for eksempel: Georg Morgenstern, Charles A. Bead, Charles C. Tansill, Harry Elmer Barnes, admiral Husband Kimmel, Hamilton Fish, John Toland, Robert B. Stinnett og CIA-sjefen William Casey (se vignettsitat). Deres versjon er kort fortalt at USAs militære og politiske ledelse visste om tid og sted for angrepet før det skjedde. De var for det første informert av sin egen etterretning, dernest også av britisk, hollandsk og australsk etterretning. De eneste av betydning som ikke visste om angrepet, og heller ikke skulle vite om det, var lederne for Pearl Harbor-basen, admiral Husband Kimmel og general Walter Short. De skulle bære skylden for katastrofen.

Det skulle gå nesten 60 år før de fikk en unnskyldning. Men rett før årtusenskiftet skjedde det. Den 25. mai 1999 vedtok USAs senat en resolusjon som frikjente Kimmel og Short. I en lengre utredning i 2000 ble det slått fast at «essensiell etterretning om Japans intensjoner og krigsplaner var tilgjengelig i Washington, men ble ikke delt med admiral Kimmel.» (1)

Hvorfor skjedde dette nå? Bakgrunnen var en mengde ny dokumentasjon om saken, fremskaffet av en rekke forskere gjennom tiårs tålmodig saumfaring av militære og diplomatiske notater, brev og rapporter. Det hadde kommet frem at det i 1941 totalt var 36 personer som var sikkerhetsklarert for å lese de japanske diplomatiske og militære meldingene som var avlyttet. Presidenten sto selvsagt på denne listen. Det gjorde også admiral Kimmel og general Short. Men de var de eneste på listen som hadde «begrenset tilgang». (Stinnett 2000:318)

Robert Stinnett (1924-2018), som selv var aktiv i den amerikanske marinen under WWII, brukte 17 år på å finkjemme over 200.000 dokumenter og intervjue nøkkelpersoner. Gjennom intervjuene ble han oppmerksom på mange dokumenter, som lå gjemt og glemt i marinens arkiver. Først når han visste hva han skulle spørre om, kunne han få dem utlevert etter USAs Freedom of Information Act (FOIA). Stinnetts studier ble publisert året før 911-hendelsen, i boken Day of Deceit (Bedragets dag). Tittelen var selvsagt en syrlig kommentar til Roosevelts uttrykk Day of Infamy.

Karikaturen til venstre sto i New Yorker Magazine i 1945. Den andre karikaturen viser stabssjef Andrew Card, som hvisker George W. Bush noe i øret, mens Bush sitter i et klasserom på en barneskole i Florida. Beskjeden var visstnok: «Amerika er under angrep». Presidenten ble som kjent sittende og lese om The Pet Goat til timen var slutt.
Kilde: Der Europäer, nr 11/2005

Stinnetts funn viser, kort fortalt, at Marinens kryptografer hadde knekket japanernes kodesystemer. Fra en rekke lyttestasjoner fulgte de med på japanernes hemmelige radiomeldinger. Fra den 17. til den 25. november fanget Marinen opp 88 meldinger til den japanske flåten, som forberedte sin ferd mot Hawaii. Den 25. november 1941 sendte Japans admiral Yamamoto en radiobeskjed til gruppen av japanske krigsskip som ville angripe Pearl Harbor den 7. desember. En del av meldingen lyder: «... kampstyrken vil trenge inn i Hawaisk farvann uten å røpe sine bevegelser, hele tiden på skarp vakt mot ubåter og fly. Straks kamphandlingene innledes vil den angripe hovedstyrken til den amerikanske flåten på Hawaii og tildele den et dødelig slag ...» (Stinnett, s. 46)

Kommandør Arthur H. McCollum hadde den 7. oktober 1940 utarbeidet en åttepunkts plan for hvordan USA kunne provosere Japan til et angrep. Den amerikanske ledelsen, med presidenten i spissen, hadde raskt sluttet seg til planen, som bl.a. omfattet en embargo som ville hindre all handel med Japan og fremfor alt stanse Japans tilgang på olje. En av insiderne i avlyttingsoperasjonen, kommandør Joseph Rochefort, sa det slik i et intervju: «Vi kuttet deres forsyninger av penger, olje og handelsvarer. Vi strammet helt enkelt til skruene på Japan. De hadde ingen annen utvei enn å gå til krig.» (Stinnett, s. 121)

Samtidig ble Kina (Chiang Kai-shek) tilbudt å «låne bombefly med mannskap» i sin pågående krig med Japan. Avtalene med Kina ble ikke hemmeligholdt for japanerne. Roosevelt hadde belært sine militære ledere om at: «Før eller senere vil japanerne begå en åpenlys [aggressiv] handling mot USA, og så vil nasjonen være villig til å gå inn i krigen.» (2) Det gjaldt å provosere Japan til å fyre av det første skuddet, som skulle bli startskuddet for USAs inntreden i krigen.

Skuddet kom først da alle åtte punktene i provokasjonsplanen var gjennomført. Og hele tiden mens planen ble satt ut i livet pågikk det «forhandlinger om bedre relasjoner» mellom Japan og USA. Det siste var alt hva nyhetsbyråene og folk flest visste om. Propaganda-maskinen arbeidet dag og natt.

Skjønt han ikke forsvarer Roosevelt, har Stinnett som krigsveteran ikke noe problem med å «forstå» ham. Den amerikanske Kongressen var ikke villig til å melde USA på «den europeiske storkrigen». Men nettopp det var nødvendig for å stanse fascismens fremmarsj, mente Stinnett. Og en krig med Japan ville også bety en krig med aksemaktene. (3) Men baksiden av den medaljen er selvsagt det faktum at amerikansk storkapital hadde rustet opp Hitler, og tjent godt på det. Men nå var det ikke mer å hente der. Derimot ville en krig med Japan få fart på økonomien, som fortsatt led under «den store depresjonen». (4) Dessuten kunne den gi USA en helt ny strategisk og økonomisk betydning i Asia. Som vi vet slo alt dette til: Verdenskrigen gjorde USA til en supermakt, så vel militært som økonomisk.

Det kom flere viktige avsløringer om Pearl Harbor like før 911. Et meget viktig vitneprov kom fra Helen E. Hamman, datter av Don C. Smith, som i 1941 ledet Røde Kors’ krigstjeneste:

Kort før angrepet i 1941 kalte president Roosevelt min far til Det hvite hus for et møte om en topp-hemmelig sak. På dette møtet opplyste presidenten min far om […] et ventet japansk angrep på Pearl Harbor. Han forventet mange skadde og drepte og instruerte min far om å sende [Røde Kors-]arbeidere og forsyninger til et beredskapsområde på vestkysten der de skulle avvente bestillinger for utskiping. Målet måtte ikke røpes. Han etterlot ingen tvil hos min far om at ingen i marine eller hær på Hawaii skulle bli informert, og han skulle ikke underrette Røde Kors-offiserer som alt var stasjonert i området. Da min far protesterte, svarte presidenten at det amerikanske folk aldri ville gå inn i krigen i Europa, med mindre de ble angrepet innenfor sine egne grenser. […] Min far fulgte presidentens ordrer. Han brukte mange år på å bearbeide denne aksjonen, som han anså som etisk og moralsk feil. Jeg kjenner ikke Kimmel-familien, og har ingenting å tjene på å fabrikkere dette. Men jeg føler tiden er kommet for at denne konspirasjonen blir blottlagt og admiral Kimmel blir frikjent for alle anklager. Slik kan kanskje både han og min far få hvile i fred.

Sitatet dukket opp i Washington Post den 2. juni 2001. Det var tidligere publisert i Naval History Magazine i juni 1999. Her ble det også dokumentert at Røde Kors rett forut for angrepet hadde gjort slike spesifikke forberedelser, som stemmer med Hammans vitnesbyrd. (5)

Det nye Pearl Harbor

Om kvelden den 11. 09. 2001 noterte president George W. Bush i det han kalte sin krigsdagbok: «I dag har det 21. århundrets Pearl Harbor funnet sted.» (Woodward 2002:52)

Sammenligningen var ikke tilfeldig. Hans stab var dominert av medlemmer fra den neokonservative tenketanken The Project for the New American Century (PNAC). I årene før Bush ble valgt, hadde PNAC utviklet klare strategiske mål for USA, som inkluderte en invasjon av Irak. Og i et åpent brev til Bill Clinton oppfordret de ham til «å ta i bruk militære midler […] for å kvitte seg med Saddam Hussein og hans regime». Generelt ivret de for at USA skulle føre en mer aggressiv utenrikspolitikk og bruke mer militærmakt. Av de 18 som underskrev dette brevet gikk 10 inn i Bush’ stab, inkludert Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz.

I en rapport rett før valget som brakte Bush til makten i 2000, uttrykte PNAC en bekymring for at det nødvendige skiftet i utenrikspolitikken ville gå alt for langsomt om det ikke inntraff «en eller annen katastrofal og katalyserende hendelse, lik en ny Pearl Harbor». Denne hendelsen kom den 11. september 2001. Og PNAC fikk den krigen de hadde bedt om.

For amerikanere flest er Pearl Harbor omtrent som vårt 9. april. I Norge ble slagordet – Aldri mer 9. april! – et argument mot enhver tendens til hjemlig nedrustning. I det amerikanske folkedypet finnes en tilsvarende historisk ryggmargsrefleks mht. Skjenselens dag. Det er en refleks som utspekulerte politikere kan utnytte.

Slik appellerte magasinet Time til denne refleksen rett etter terroranslaget: «Det som er nødvendig nå, er et enhetlig, forenende Pearl Harbor-aktig glødende amerikansk raseri – et hensynsløst sinne, som ikke gir seg etter en eller to uker.»

Time ble bønnhørt med krigen mot terror. En krig uten ende. Den første i verdenshistorien. Bush beskrev (20.09) den forestående kampanjen slik: «Amerikanere skulle ikke forvente seg ett slag [i krigen mot terror], men en langvarig kampanje ulikt noe verden før har sett.» (6) Hvem ville et slikt langvarig raseri være godt for? Jeg kan ikke komme på noen, bortsett fra det militær-industrielle komplekset (MIK), som Eisenhover kalte det.

I sin 5-timers dokumentarfilm September 11-The New Pearl Harbor (2013) bruker Massimo Mazzucco de første 10-12 minuttene til å påvise 12 slående paralleller mellom Pearl Harbor og 911 (7). La meg her bare nevne ett eksempel: de investerte statsløgnene, altså løgner som et statsapparat har investert store ressurser i å utbre som sannhet for å oppnå visse politiske resultater. Også kalt propaganda.

I begge tilfeller ser vi hvordan en propaganda-maskin arbeider effektivt for å bringe folket over i en gunstig krigsmodus. FDRs Day of Infamy-tale til kongressen har sin parallell i utenriksminister Colin Powels tale om Irak til FN 5. februar 2003. I begge tilfeller er det statspropaganda vi har med å gjøre. En nær medarbeider til FDR uttalte etter hans død at «han aldri snakket sant hvis det holdt med en løgn» (Toland, 1986:140). Når det gjelder statspropagandaen etter 911, vet vi i dag at 70% av den amerikanske befolkningen forut for krigen trodde at Saddam Hussein hadde noe med 911 å gjøre. Løgnen ble effektivt spredt av Bush og hans stab og ga et gunstig klima for invasjonen i 2003. Da den etter hvert ble vanskelig å forsvare, ble den stille lagt til side. Og så ble det investert tungt i en ny propaganda-historie: Saddams angivelige Weapons of Mass Destruction.

Utenriksminister Colin Powell i FN den 5. februar 2003, der han viser frem en ampulle som skal illustrere en teskje med miltbrannbakterier (antrax).

Sentralt i hans presentasjon var nettopp miltbrann-angrepene som drepte fem personer og bidro til å sende USA i panikk i dagene etter 911. Powell sa: «Mindre enn en teskje tørr miltbrann i en konvolutt var nok til å stenge USAs senat høsten 2001. Dette tvang flere hundre mennesker til akuttmedisinsk behandling og drepte to postansatte bare fra en slik mengde [ampullen]. Saddam Hussein kan ha produsert 25.000 liter av det.»

Ved utgangen av den neste måneden var invasjonen av Irak i gang. Det hører med til historien at antrax-brevene viste seg å inneholde miltbrannbakterier fra USAs biovåpen-lab ved Fort Detrick.

Irak-krigen kostet over 100.000 irakere livet og flere amerikanske liv enn det som gikk tapt ved 911-aksjonen. Uavhengige granskere, som i 2008 gikk gjennom Bush-administrasjonens utsagn om Irak-krigen, kom til et samlet antall på 935 løgner. Av disse hadde Bush selv prestert 259. (8) 

Dette er de samme folkene som serverte oss den offisielle sannheten om 911, før noen undersøkelse var kommet i gang. Hvilken grunn skulle vi ha til å stole på dem?

 

Sluttnoter

(1) Congressional Record, V. 146, Pt. 7, May 24, 2000 to June 12 2000.

(2) Stinnett (2000:11). Roosevelts uttalelse falt den 8. oktober 1940, under møtet om åttepunktsplanen. Den er bekreftet av admiral James O. Richardson, som da var øverstkommanderende for USAs flåtestyrker. Den gang var det kun snakk om å tillate Japan «å gjøre en feil»; å senke et amerikansk skip. Richardson motsatte seg denne planen. Han mente også at overføringen av flåtens hovedbase til Hawaii (sommeren 1940) var risikabel mht. et angrep fra Japan. Hans avgang ble varslet den 26. oktober 1940. Den 1. februar 1941 ble han avløst som leder for Stillehavsflåten av admiral Kimmel.

(3) Tyskland, Italia og Japan hadde den 27.september1940 undertegnet en forsvarspakt (Tremaktspakten), der det i artikkel 3 het at de tre partnerne ville «støtte hverandre med alle tilgjengelige politiske, økonomiske og militære midler, dersom et av landene ble angrepet» av et land som ikke allerede var med i krigen. Hitler erklærte da også USA krig allerede den 11. desember 1941, tre dager etter USAs krigserklæring mot Japan.

(4) USA hadde en arbeidsledighet på 15% så sent som i 1940. Depresjonen varte helt frem til WWII: The common view among economic historians is that the Great Depression ended with the advent of World War II. https://en.wikipedia.org/wiki/Great_Depression#Turning_point_and_recovery

(5) Naval History Magazine June 1999, Vol 13, Nr. 3 – Advance Warning? The Red Cross Connection: https://www.usni.org/magazines/navalhistory/1999-06/advance-warning-red-cross-connection

(6) https://www.nytimes.com/2001/09/21/international/prepare-for-casualties-bush-says-while-asking-support-of.html

(7) Massimo Mazzucco (2013): September 11-The New Pearl Harbor - Full version (1/3). https://www.youtube.com/watch?time_continue=5&v=O1GCeuSr3Mk

(8) http://www.mtv.com/news/1580119/bush-administration-lied-935-times-about-iraq-before-invasion-study/ -- Se også: The Iraq War - TOTAL LIES and TOTAL PROOF - Part 1: https://www.youtube.com/watch?v=XNFDXSKh17I

Litteratur

Casey, William (1988): The Secret War Against Hitler. Regnery Gateway. USA

Stinnett, Robert (2000:): Day of deceit: the truth about FDR and Pearl Harbor. NY: Free Press.

Toland, John (1986): Infamy. Pearl harbor and its aftermath. Berkley Books. NY

Woodward, Robert (2002): Bush at War – Amerika im Krieg. DVA. Hamburg.


Boken TabuTema 911  kan bl.a. kjøpes på Adlibris.com:
TabuTema 911 av Trond Skaftnesmo

På Adlibris finner man og denne omtalen av boka:

"Terrorhendelsen som rammet USA den 11. september 2001, fikk mange tragiske følger. Nær 3000 døde umiddelbart. Men senere har over 1 million mennesker mistet livet i den såkalte krigen mot terror. Samtidig er mange friheter og borgerrettigheter kommet under press ved de terrorlover som fulgte etter 911. En skulle tro at slike dramatiske følger ville medføre en kritisk granskning og intenst debatt omkring 911-hendelsen. I stedet opplever vi at det er blitt tabu å gjøre en kritisk analyse av den offentlige fortellingen om 911! Hvorfor er det slik? Og hvor sikker kan vi være på at vi har fått vite sannheten om hva som skjedde? Boken er forsynt med et forord av den danske kjemikeren Niels Harrit, som sammen med en rekke internasjonale forskere påviste rester av sprengstoffet nanotermitt i støvet fra World Trade Center."

En lengre bokomtale er å finne på Paradigmeskifte forlag:

NY BOK – TABUTEMA 911 AV TROND SKAFTNESMO

Foto av tre fly og flammer: Christopher Ebdon, Tora! Tora! Tora!. Lisens: CC BY-NC-SA 2.0
Foto er beskjært og er tilgjengelig under samme lisens som orginal.

Foto av Colin Powell: Kopiert fra denne videoen

blog comments powered by Disqus
Monsanto.NO benytter informasjonskapsler (cookies) slik at vi kan yte deg bedre service.
Les mer OK