Design & Developed By opensourcetechnologies.com

På tiltalebenken

”Konspirasjonsteori” - det magiske ordet som struper samfunnsdebatten

Publisert 12.07.2014
Sist oppdatert 08.11.2018
Skrevet av Trond Skaftnesmo

- I'm not into conspiracy theories, except
the ones that are true or involve dentists.
- Michael Moore

Invertert konspiranoia

Mens vi ikke var oppmerksomme har det skjedd en orwelliansk redefinisjon av begrepet "konspirasjonsteori".1 Betegnelsen refererer ikke lenger til en teori om en konspirasjon. Den refererer til ideer, teorier eller fakta som står i motstrid til den offisielle fortellingen. Kort sagt refererer den til de fortellinger som går imot maktens fortelling, slik den blir fremmet av myndigheter og massemedia. Men et samfunn som er trent til å godta maktens fortelling og sky de som stiller spørsmål ved den, er et samfunn hvis fremtid er uten frihet.

Relaterte artikler

Justismordet og rettsfarsen - Øivind Bergh vs. Tore B. Krudtaa

Det journalistiske dopet - John Færseth og Dagbladet

Et angrep på meningsfriheten

Nationen beklager videreformidling av usannheter fra John Færseth

Upresis og uhemmet giftbruk fra Øivind Bergh

SKUP-pris til den som vil

Når ble brunskvetting og desinformasjon god journalistikk?

En bloggpost sitt møte med John Færseth

Frykten for å bli stemplet som konspirasjonsteoretiker, virker disiplinerende inn på alle deltakere i samfunnsdebatten: Journalister, forskere og offentlig ansatte – for å nevne noen av de viktigste gruppene – vil nødig havne i den svarte sekken som det står "konspirasjonsteori" på. Som vi straks skal se er heller ikke "de alternative" immune for denne frykten, som kan kalles en invertert form for konspiranoia. Denne typen konspiranoia fører til at visse samfunnskritiske spørsmål og emner rett og slett blir uberørbare. Listen over slike tematikker utvides stadig. Den følgende historien illustrerer dette poenget. Episoden er isolert sett nokså ubetydelig. Men den peker imot et fenomen av langt større dimensjoner.

Høsten 2012 kom min bok "Folkefiender" ut. Rett før publisering fikk jeg nyss om en konferanse om Nær-Døden-Opplevelser (NDO), der det også skulle være en bokstand med salg av diverse alternativ-litteratur. Jeg spurte arrangøren om det var noen mulighet for å legge den duggferske boken ut til salg. Min orientering om bokens tematikk var sammenfattet slik i en epost til arrangøren:

Bokens tematikk er ikke direkte knyttet opp til NDO-fenomenet. Den handler om tre kjetterforskere (A. Wakefield, O. Johansson og A. Pusztai) innenfor områdene vaksiner, stråling og GMO. I likhet med NDO-forskningen gjelder det også her en forskning som utfordrer mainstream / det materialistiske paradigmet... så der er linken. Om dere generelt selger alternativ-litteratur på standen, skulle den passe bra.

Svaret jeg fikk fra arrangøren var følgende:

Ildsjelen som står for boksalget på konferansen vil neppe ta i en slik bok med ildtang, da de skygger rimelig langt unna den form for litteratur som beklagelig får betegnelsen konspiratorisk.

Verken arrangøren eller "ildsjelen" hadde lest boken. Reaksjonen var en kondisjonert refleks av den typen som ble kartlagt av den russiske fysiologen Ivan Pavlov (1849–1936). Hans hunder utskilte spytt hver gang "matklokken" ringte. På samme vis kan folk kondisjoneres til en fryktrefleks, når de hører bestemte ord. Hva som utløste frykten hos "ildsjelen", eller muligens hos arrangøren, er ikke godt å si. Det kan ha vært ordet "kjetterforsker" eller "vaksiner" eller "stråling" eller "GMO". Men ett eller annet sted i min orientering, må de ha hørt en klokke som ringte. Hvis jeg skulle komme med et bud på hvilken klokke det var som mest sannsynlig utløste spyttrefleksen, ville jeg gå for "vaksiner". Til tross for den begrensede debatten om svineinfluensa-skandalen, står vaksinekritikk fortsatt høyt oppe på listen over de uberørbare emnene. Til leserens orientering kan jeg opplyse om mitt standpunkt til vaksiner. Det er i prinsippet det samme standpunkt som vaksineforskeren Lucija Tomljenovic har karakterisert på denne måten:

Å være for vaksine-sikkerhet betyr ikke at en er anti-vaksine. Det ville være som å kalle noen anti-bilist hvis de støttet Toyotas tilbakekalling av 1,53 millioner biler i 2010 [...] eller å si at noen var imot mat, fordi de protesterte mot GMO-mat. Jeg er IKKE mot vaksiner, jeg er mot dårlig vitenskap. Grunnen til at så mange avviser selv muligheten for at vaksiner kan skade, er fordi de tror at dette er sant. Dette er religion, ikke vitenskap.2

Som Tomljenovic er også jeg mot dårlige vaksiner og dårlig vitenskap. Det er det hele. Nå fikk jeg aldri anledning til å forklare dette til arrangøren av NDO-konferansen. Før vi kom så langt, tok korrespondansen slutt. Min siste replikk ble denne:

Jeg deler fullt ut dine bekymringer for at "den form for litteratur" (altså samfunns- og maktkritisk litteratur) beklageligvis får betegnelsen konspiratorisk. Jeg forutså en slik reaksjon, og skriver i boken bl.a. dette om problemet: "Når slike opplysninger legges på bordet, er det jo i de siste årene blitt vanlig fra såkalt skeptikerhold å bruke dette ordet (som begynner på k og slutter på i) som erstatning for argumenter. For den som ikke allerede har gjettet det, snakker vi altså om det magisk forgiftede ordet konspirasjonsteori. Men så lenge fakta selv gir mening, trenger vi ingen spekulative konspirasjonsteorier. For grupper med felles agenda, felles kultur og felles spilleregler, er konspirasjoner (i betydningen overlagte sammensvergelser) da også som regel overflødige. Alle vet uansett hva de har å gjøre."

Innspillet prellet av. "Ildsjelen" ville fortsatt ikke ta i boken med ildtang. Og det ville heller ikke Klassekampen, da en skribent spurte om de ville vurdere å ta inn en bokanmeldelse. De hadde ikke sett boken. De hadde heller ikke sett bokanmeldelsen. Men da klokken ringte, slo den pavlovske spyttrefleksen inn for fullt.

Brunskvetting

Den skisserte episoden er riktignok av mindre format. Men det samfunnsproblemet den illustrerer, er voksende: En fryktkultur som struper samfunns- og maktkritikken. Hvordan har et slikt onde kunnet spre seg lik en virussykdom? Og hvordan oppsto det?

De som har prøvd å spore seg tilbake til kilden, mener ordet "conspiracy" først fikk sin magiske giftighet i etterkant av mordet på John F. Kennedy. Da Lee Harvey Oswald, som var anklaget for mordet på JFK, ble skutt og drept av Jack Ruby, begynte ryktene å svirre om et større komplott. Warren-kommisjonen, som skulle bringe fakta på bordet og helle olje på vannet, fikk i stedet en storm av anklager mot seg. Spekulasjonene gikk i retning av en gedigen dekkoperasjon, iscenesatt av CIA. I et CIA-memo fra 1967 (Dokument 1035-960) ble det utarbeidet en strategi for å imøtegå kritikken og angripe uavhengige granskere. Til denne strategien hørte det å plante utspill i media, der latterliggjøring og stempling med betegnelsen "konspirasjonsteori" var en viktig ingrediens. Strategien vise seg å være effektiv, og gikk spesielt gikk ut over advokatene Mark Lane og Jim Garrison.3

Om etterspillet til mordet på JFK virkelig var starten for k-ordets magisk giftighet, får stå åpent. Men på ett eller annet tidspunkt, mens vi ikke var oppmerksomme, har det skjedd en orwelliansk redefinisjon av begrepet "konspirasjonsteori", som får skuldrene til å heve seg straks ordet uttales. Hvis ingen bidro med å opprettholde denne fryktrefleksen, ville den jo etterhvert fortape seg. Men det finnes de som gjør alt hva de kan for å vedlikeholde den. Et eksempel på en slik strategi, fullt kompatibel med CIA-memoet, er å forsterke fryktrefleksen med brunskvetting. Strategien er som følger: Synspunkter vi ikke liker, putter vi ned i en stor svart sekk påstemplet "høyreekstrem konspirasjonsteori". En slik sekk med stempel erstatter alle argumenter, noe som sparer masse tid og gjør det mulig å delta i debatter om alle emner.

I den store svarte sekken er det plass til nynazisme, rasisme, antisemittisme, 11. september, chemtrails, vaksinekritikk, GMO-kritikk, el-overfølsomhet, healing, homøopati, Snåsamannen, engler, krystaller – og hva vi ellers måtte mislike. Når vi rister alt dette sammen, vil det ene farge over på det andre slik at alt til slutt blir like brunt.

Brunskvettingen er langt på vei beskyttet av ytringsfriheten. Om en mener at vaksinekritikere eller de som tror på healing er "på lag med" (eller står for det samme som) høyreekstreme, antisemitter og rasister, – så må en vel også ha rett til å si det? Hvor langt en kan gå med denne sekk-og-stempel strategien før en krysser lovens grense, er uvisst. Men bedømt etter de koplinger som stadig dukker opp, endog i riksmedia, kan man gå meget langt. Her kommer noen  smakebiter, klippet fra nrk.no/ytring og vepsen.no:

... personer med avvikende forestillinger som har gitt opp de etablerte partiene. I tillegg er det grunn til å tro at begge disse organisasjonene [Miljøvernforbundet og De Grønne] har appell innenfor alternativbevegelsen, en sekkebevegelse for alt fra tilhengere av nyåndelig religion til alternative behandlingsformer som homøopati og healing.

Her har det i flere år vært en voksende interesse for konspirasjonsteorier, ikke minst omkring legemiddelindustrien og helsemyndighetene. Det har også vært en tendens til å kombinere disse med teorier om terrorhandlingene 11. september og chemtrailsfenomenet, for ikke å snakke om vaksinemotstand, som ofte har vært lånt fra mer eller mindre høyreorienterte amerikanske kilder. (nrk.no/ytring)

[...]

Grunnen til at jeg engasjerte meg er at jeg er motstander av rasisme og av de ekstreme antivaksinemiljøene. Jeg advarte ham mot å bruke denne boken av Skaftnesmo. Denne saken handler om at Oddekalv har alliert seg med ekstreme høyreorienterte, og det kan han ikke løpe fra. (vepsen.no)

[...]

Både vaksinemotstand, chemtrails og sterk kritikk mot Arbeiderpartiet er i dag viktige bestanddeler i det norske konspirasjonsmiljøet på nettet, der også høyreekstreme som Tore Tvedt har fått innpass. (Ibid)

Altså: Har du ytret deg positivt om healing eller kritisk til dagens vaksinepolitikk eller begått "sterk kritikk mot Arbeiderpartiet", havner du i samme sekk som nynazister, rasister og høyreekstreme. Stempler som "rasist", "antisemitt" og "ekstremt høyreorientert" trolles inn i kronikker og kommentarfelt uten noe kildebelegg. Hensikten er å utestenge "personer med avvikende forestillinger" – dvs. avvikende fra nettmobberens egne – fra deltakelse i politikk og miljøbevegelse. Når de er puttet ned i den svarte sekken, behøver vi ikke lenger å forholde oss til det de har å si.

De smarteste brunskvetterne sier ikke: "NN er nynazist / antisemitt / rasist", som er noen av de mest populære termene. De nøyer seg med å gjøre koplinger av typen "guilty by association": "I denne sekken, som jeg har puttet deg ned i, finner vi også nynazister som TT. Du er sammen med ham (siden jeg har puttet dere ned i samme sekk. Altså er du som ham!"

En skulle tro at denne sekk-og-stempelretorikken var lett å gjennomskue. Dessverre er det ikke alltid tilfelle. Talskvinne for Miljøpartiet De Grønne går rett i fellen, der hun i et innlegg på nrk.no/ytringer – Konspirasjonsteorier som samfunnsproblem – forsikrer om at: I Miljøpartiet De Grønne arbeider vi aktivt for å komme konspirasjonsteoriene til livs. – Det hun ikke legger merke til, er at hun her har slukt nettmobberens definisjonen av "konspirasjonsteorier" med søkke og snøre. Å definere konspirasjonsteorier generelt som et samfunnsproblem, betyr faktisk å stigmatisere kritikk og analyse av de offisielle fortellingene som blir fremmet av myndigheter og massemedia. Aksepterer vi en slik utvikling, vil den åpne debatten om visse kritiske tematikker og spørsmål opphøre. (Og som vi skal se, blir listen over slike tematikker stadig lengre.) Men å hindre den åpne debatten, er selvsagt begynnelsen til slutten for demokratiet.

Senk skuldrene

En konspirasjon er som kjent en hemmelig sammensvergelse. Lederen for informasjonsavdelingen i Det hvite hus i perioden 2009-2012, juristen Cass Sunstein, definerer en konspirasjonsteori som et forsøk på å forklare en begivenhet eller praksis ved å henvise til en sammensvergelse av mektige mennesker, som har lykkes med å skjule sin rolle.4 Selvsagt finnes det konspirasjoner i denne mening. Det finnes faktisk mektige organisasjoner som er konspiratoriske av natur, dvs. ifølge sin definerte oppgave, ettersom de både utøver stor makt og er ment å skjule sin rolle i mange operasjoner. Hemmelige tjenester som NSA og CIA er eksempler på dette. Sunstein nevner selv flere eksempler på dokumenterte konspirasjoner i nyere tid: CIAs prosjekt MKULTRA, der de på 1950-tallet finansierte hemmelige LSD-forsøk med "mind control", er et velkjent tilfelle. "Operation Northwoods" er et annet eksempel, der det amerikanske forsvarsdepartementet utviklet en plan for massive falsk flagg-operasjoner, terrorhandlinger som de ville gi Cuba skylden for. Disse planene ble ikke satt ut i livet, men de rakk helt frem til presidentens bord.

At det finnes åpenbart feilaktige – og ofte useriøse – konspirasjonsteorier, er det ingen tvil om. Men siden konspirasjoner faktisk forekommer, er det også rimelig opplagt at det kan finnes korrekte teorier om dem. Så hvordan skiller vi mellom de korrekte og de feilaktige teoriene? Og hvordan skal vi generelt forholde oss til "konspirasjonsteorier"? Mitt enkle forslag er at vi senker skuldrene og forholder oss til fakta, så langt de rekker. Den skisserte sekk-og-stempel strategien gjør det motsatte. Den inviterer deg ikke til å vurdere fakta, men trigger en fryktrefleks, der det magiske k-ordet erstatter argumenter. Men for den som vil forholde seg saklig og rasjonelt, kan stemplet "konspirasjonsteori" aldri være et gyldig argument.

Men, kunne det innvendes, vi har jo ikke tid til å sette oss inn i alle relevante fakta for alle mulige konspirasjonsteorier! Da kunne vi rett og slett ikke gjøre noe annet enn å grave i dette materialet!

Innvendingen er korrekt. Men hva så? Vi er jo ikke nødt til å mene noe om alle konspirasjonsteorier. Jeg vet ikke om Lee Harvey Oswald var alene om mordet på JFK. Og jeg kan ikke si det plager meg, sånn til daglig. Selv om jeg slett ikke finner spørsmålet uinteressant, er det en av de sakene jeg ikke har prioritert å sette meg inn i. Men jeg kan fortsatt vise respekt for fakta, nemlig ved å ikke gjøre meg opp noen mening om saken. Faktisk er det en uting å ha bastante meninger om noe en ikke har satt seg inn i. Denne respekten for fakta betyr også at jeg avholder meg fra å gi de som har brukt år på å sette seg inn i saken det nedsettende k-stemplet, ene og alene fordi de kom frem til en konklusjon som avviker fra den offisielle fortellingen. De som bruker k-ordet som stempel, vet hva de sier: Hold deg unna disse menneskene! Ikke prøv å diskuter saklig med dem! De er gærninger og ekstremister, som mener noe annet enn den offisielt vedtatte sannheten!

Eller, slik det sies av en genuin røst fra kommentarfelt-dypet:

Det er et miljø bestående av konspirasjonsteoretikere, antisemitter, motstandere av fornuft og forskning, psykiatriske tilfeller og generelt riv ruskende gale mennesker med oppblåst ego og lite empati. (vg.no)

Når "samfunnsdebatten" har sunket ned på dette nivået, er det ikke lenger mulig å diskutere sak. Da er det drittkastingen som er blitt den rådende kommunikasjonsformen. Slik som noen liker å se på, eller delta i, gjørmebryting, er det også de som finner inspirasjon i denne sporten. Hver sin smak.

Tilfellet Cass Sunstein

Hadde k-ordet vært nøytralt, slik det opprinnelig var, og slik Cass Sunstein (i et svakt øyeblikk?) bruker det, kunne vi fortsatt ha brukt det. Men etter at ordet ble giftig, gjør det folk og tematikker uberørbare. En nøytral betegnelse, som åpner muligheten for en saklig debatt, er "uavhengige granskere". Betegnelsen signaliserer ikke om de har rett eller tar feil. Men den signaliserer at vi vil møte dem med senkede skuldre og saklighet.

Obamas nære venn og tidligere informasjonsrådgiver, Cass Sunstein, hadde for øvrig slett ikke til hensikt å senke skuldrene. Som nevnt gir han en nøytral definisjon av k-ordet. Men en må spørre seg om det var i et svakt øyeblikk etter med velberådd retorisk omhu. For i resten av artikkelen bruker han det som et nedsettende stempel. Ofte erstattes det med "ekstremist". Og han slår fast at konspirasjonsteoretikere lider av en "forkrøplet epistemologi", hvilket han utlegger med at "de vet svært lite, og det de vet er feil". Og dette gjør han etter selv å ha referert til flere alvorlige tilfeller av avslørte konspirasjoner. En må da spørre seg: Led de granskerne som gjennomførte det store arbeidet med å avsløre disse konspirasjonene også av en "forkrøplet epistemologi"? Og hva med de mange granskere av i dag, som arbeider på samme måte med å avsløre virkelige konspirasjoner?

Slik sammenfatter Sunstein sitt grunnstandpunkt i artikkelens "abstract":

Konspirasjonsteoretikere er ikke tilbøyelige til å bli overbevist ved et forsøk på å argumentere mot deres teorier. Faktisk kan de endog karakterisere forsøket som et ytterligere bevis på konspirasjonen. Fordi de som tror på konspirasjonsteorier typisk lider av en "forkrøplet epistemologi", som gjør det mulig å opprettholde slike teorier rasjonelt, er den beste responsen å foreta en kognitiv infiltrasjon av ekstremist-grupper.

Hvilke ekstremister er det Sunstein her snakker om, som vi altså ikke bør møte med argumenter, men med "kognitiv infiltrasjon"? Det får vi vite allerede i begynnelsen av artikkelens hovedtekst, der han skriver:

Konspirasjonsteorier finnes overalt rundt oss. I august 2004 viste en meningsmåling utført av Zogby International at 49 % av innbyggerne i New York City [...] trodde at representanter for USAs regjering "visste på forhånd at 11. september-angrepene var planlagt, og at de bevisst unnlot å gjøre noe med det."

Er halvparten av befolkningen "ekstremister"? Og hvordan har han tenkt å "infiltrere" dem? Det skal vi komme tilbake til. Litt lenger ute i artikkelen slår Sunstein fast, om det skulle være noen tvil, at hans egentlige fokus er "the 9/11-truthers", dvs. de som ikke har slått seg til ro med en offisielle forklaringen på hva som skjedde 11. september 2001:

Vårt hovedfokus [...] gjelder konspirasjonsteorier som relaterer seg til terrorisme, spesielt teorier som har oppstått ut fra eller i etterkant av 9/11-angrepene.

Sunstein har mange forslag til hva en kan gjøre med slike teorier. Her kommer hans liste av forslag:

Hva kan regjeringen gjøre med konspirasjonsteorier? Og blant de ting den kan gjøre, hva burde den gjøre? Vi kan lett se for oss en serie med mulige responser. (1) Regjeringen kan forby konspirasjonsteorier. (2) Regjeringen kan ilegge de som sprer slike teorier en form for avgift, finansiell eller på annen måte. (3) Regjeringen kan selv engasjere seg i debatten, og mønstre argumenter for å diskreditere konspirasjonsteorier. (4) Regjeringen kan formelt engasjere troverdige private aktører for å motsi teoriene. (5) Regjeringen kan engasjere seg i uformell kommunikasjon med slike aktører, og oppfordrer dem til å hjelpe. Hver opsjon har et distinkt sett av potensielle effekter, av ulemper og fordeler, og hver vil kunne spille en rolle under gitte omstendigheter. Vår hovedsakelige politikk er imidlertid at regjeringen burde engasjere seg i kognitiv infiltrasjon av de grupper som produserer konspirasjonsteorier. (Hans egen utheving!)

Vi merker oss at Sunstein mener alle opplistede alternativer er prinsipielt akseptable, idet de "vil kunne spille en rolle under gitte omstendigheter". Men slik situasjonen er nå, vil "kognitiv infiltrasjon" være det mest effektive. Og hva menes så med dette? Det utlegges nokså presist:

Regjeringens agenter (og deres allierte) kunne gå inn i chatte-rom, i online sosiale nettverk eller endog inn i grupper i det virkelige rom og forsøke å underminere konspirasjonsteorier som sprer seg, [...] I én variant ville regjeringens agenter åpent proklamere, eller i det minste ikke gjøre noe forsøk på å skjule, sin institusjonelle tilhørighet. [...] I en annen variant ville regjeringens agenter opptre anonymt eller endog med falsk identitet. Hvert alternativ har distinkte ulemper og fordeler; det andre alternativet er mer risikabelt, men vil potensielt kunne bringe høyere avkastning.

Sunstein anbefaler å engasjere en hær av nettroll og provokatører, som skal infiltrere og "bryte opp den harde kjernen av ekstremister som fyrer opp under konspirasjonsteorier". På denne måten mener han det vil kunne introduseres "kognitiv diversitet" i ekstremist-gruppene. I sluttversjonen av artikkelen går han mer detaljert inn på hvordan dette kan gjøres ved å "så usikkerhet og mistro innenfor konspirasjonsgrupper" og dermed "øke kostnadene for deres organisasjon og kommunikasjon". Når nye medlemmer (regjeringens anonyme agenter!) opptrer som provokatører, vil "nye rekrutter være suspekte og deltakerne i gruppens virtuelle nettverk vil mistro hverandres ærlige hensikter".

Hvis en konspirasjonsteori om myndighetenes politikk hadde lagt frem en slik beskrivelse, ville den pavlovske refleksen ha fortalt oss at det var galskap og ekstremist-oppfatninger. Men hva skal vi si når det kommer fra regjeringskontorene?

Listen forlenges

Hæren av nettroll og agenter, som Sunstein ønsker seg, er forlengst etablert. Noen er åpenbart betalte, mens andre utfører tjenesten gratis. Etter mye erfaring med GMO-lobbyister, karakteriserer forfatterne av boken "GMO Myths and Truths" (2014)5 disse agentene slik:

Bortsett fra deres overnaturlige evner til ikke å trenge søvn, kan GMO-lobbyistene skilles fra vanlige folk ved at:

  • De er få og deres navn eller alias dukker opp igjen og igjen under enhver artikkel om GM, om den kommer i en publikasjon som er tilstrekkelig betydningsfull. Hvilke normale folk er interessert i å lese og kommentere så mange artikler om GM, og endog kommentere på kommentarene, hvis de ikke er betalt for det?
  • De har ingen læringskurve. Hvis normale folk gjør en feil og dette blir påpekt, tenderer de til å engasjere seg i de utfordrende opplysningene eller å trekke seg ut av ilden. Lobbyistene gjør ingen av delene. I stedet endrer de tema, eller de setter i gang et personangrep. Og lengre nede (eller ovenfor) i kommentartråden, gjentar de det samme diskrediterte poenget igjen og igjen, som om det å repetere påstanden på en eller annen måte vil gjøre den sann – eller i det minste få mange lesere til å tro det.
  • Alle bruker de samme proGMO-industri poengene samtidig, noen ganger i ukesvis eller månedsvis, inntil tematikken endres. Da skifter alle budskapet som i et samstemt kor. I én periode er meldingen "Gylden GM-ris vil få de lamme til å gå og de blinde til å se"; i neste periode er det "GMO er ikke bare Monsanto – la oss få mer "offentlige goder" ut av GMO, betalt av offentlige midler!" Åpenbart er det ikke noe rom for originale tanker i proGMO-lobbyen.
  • De er ofte ubehagelige, sinte og aggressive.

I tillegg til disse betalte nettrollene, som følger Sunsteins anbefaling om å skjule sine oppdragsgivere, finnes det en hel hær av frivillige troll. I en DN-artikkel (13.6.2014) makter f.eks. Torgrim Eggen å trolle i hop en sekkegruppe han kaller "kokohøyre".6 Det er snakk om gærninger, som har "en hjertesak og et skarpladd våpen". To mordere, ekteparet Jerad og Amanda Miller, er prototypene. Det er så å si startkulturen som skal få fart på gjæringen av det giftige brygget. Etter å ha puttet dem ned i sekken, får de følge av en assortert rekke meningsgrupper:

Kokohøyre er ikke fascister. De er gjerne erklærte antifascister. Som regel er de også antikapitalister, anti-vaksiner, anti-FN, anti-GMO og antipsykiatri.

Eggen har merkelig nok glemt vegetarianerne. Vet han ikke at Hitler var vegetarianer? (Eller var han ikke det?) I alle tilfeller slenger Eggen straks oppi jihadister og kontrajihadister, det skal han ha. Og så topper han det hele med å putte Ap-hatere og barnevernshatere ned i samme sekk. Å advare mot den siste gruppen viser seg å være hans egentlige mål med hele artikkelen:

En virkelig eksplosiv gruppering som selv garvede konspirasjonsjegere kvier seg for å utfordre, er barnevernshaterne. [...] Siden de rødgrønne satt åtte år ved makten, er det overveiende sannsynlig at de heteste barnevernssakene har utspilt seg på Stoltenberg-regjeringens vakt. Barnevernshaterne identifiserer etaten med Arbeiderpartiet. Ap-hatet og barnevernshatet går hånd i hånd, og hvordan Ap-hatet kan arte seg har vi friske minner om.

Disse menneskene "må man faktisk holde øye med", sier Eggen, og han finner det betryggende at det "i regjeringens handlingsplan foreslås at politiets tilstedeværelse på internett skal styrkes kraftig".

Konspirasjonsjegerne skal altså ikke bli arbeidsledige med det første: Ethvert tenkelig avvik fra den offisielle fortellingen risikerer å havne i den samme svarte sekken. Men dermed er jo listen selvsagt blitt helt ubrukelig som diagnostisk verktøy. Det er tross alt fortsatt slik at flertallet av oppegående mennesker i  Norge er antifascister og anti-GMO.

Da er det kanskje mer å hente i den amerikanske analytiske tradisjonen. I en Newsweek-artikkel, The Plots to Destroy America, har Kurt Eichenwald tegnet et tilsvarende konspiranoid bilde som Eggen.7 Men han tilbyr noe mer, nemlig et presist diagnostisk verktøy for å identifisere medisinske konspirasjonsteoretikere (ett sted må man begynne). Idet han viser til en undersøkelse publisert i tidsskriftet JAMA, fremholder han:

Som med politiske konspirasjonsteorier har frykt for medisinske sammensvergelser konsekvenser i den virkelige verden. Folk som trodde mest på konspirasjonsteorier var signifikant mindre tilbøyelig til å bruke solkrem og ha en årlig medisinsk sjekk.

Så vet vi det. Heretter har konspirasjonsjegerne noe å gå etter. De kan begynne med å spørre naboen hvilken solkrem han bruker, og hvor ofte han går til medisinsk undersøkelse.

 

Sluttnoter

1 Se: Paul Craig Roberts: OpEdNews (2011): Conspiracy Theory, http://www.opednews.com/articles/Conspiracy-Theory-by-paul-craig-roberts-110620-169.html Roberts er professor i økonomi, samt spaltist og tidligere redaktør i Wall Street Journal.

2 Lucija Tomljenovic, 24.01.2011: Being pro-vaccine safety does NOT make one anti-vaccine. British Medical Journal, 24.1.2011. http://www.bmj.com/rapid-response/2011/11/03/being-pro-vaccine-safety-does-not-make-one-anti-vaccine

3 James F. Tracy (2014): Cracking the "Conspiracy Theories" Psycholinguistic Code: The Witch Hunt against Independent Research and Analysis. http://www.globalresearch.ca/cracking-conspiracy-theorys-psycholinguistic-code-the-witch-hunt-against-independent-research-and-analysis/5383108

4 Cass Sunstein & Adrian Vermeule (2009): Conspiracy Theories: Causes and Cures. J. Political Philosophy, 7, pp. 202-227. En førsteversjon av artikkelen fra 2008, kan lastes ned gratis på: http://ssrn.com/abstract=1084585

5 Boken kommer snart ut på norsk. Den blir utgitt på Paradigmeskifte forlag: www.paradigmeskifte.nu

6 Torgrim Eggen: Kokohøyre. DN-artikkel 13.06.2014

7 Kurt Eichenwald: The Plots to Destroy America. Newsweek. 15.05.2014.

 


Publisert første gang på Kulturverk den 6. juli 2014
"Konspirasjonsteori" – det magiske ordet som struper samfunnsdebatten

Publisert her med tillatelse fra Trond Skaftnesmo

 

blog comments powered by Disqus
Monsanto.NO benytter informasjonskapsler (cookies) slik at vi kan yte deg bedre service.
Les mer OK