Hva betyr ord som miljø, bærekraftig utvikling og biologisk mangfold for deg?
I hvilken grad bidrar vi til at generasjoner som kommer etter oss skal kunne nyte ren luft, ren jord, et myldrende sundt dyreliv og mat og vann som ikke er fulle av giftstoffer?
Dessverre er det i de fleste industrialiserte land svært liten kontroll av nye produkter som en produsent ønsker å markedsføre og selge. De fleste industrialiserte land har opprettet enheter som har som oppgave å sørge for at vår jord, luft, vann og mat skal være frie for giftige stoffer. Men, det er dessverre slik at de beslutninger som fattes i forhold til om et produkt blir godkjent eller ikke, baseres på opplysninger fremskaffet av produsenten selv. Det er mao. produsentens egne forskningsdata som er grunnlaget for de helse- og miljørisikovurderinger som gjøres.
Historien har dessverre gjentatte ganger vist oss at mange meget farlige produkter blir godkjent. Først etter mange år på markedet og etter at disse produktene har gjort svært stor skade på miljø og/eller helse, blir disse produktene endelig trukket fra markedet.
Som eksempler på slike produkter kan vi kort nevne PCB, Dioxin, DDT, Agent Orange, og Atrazin. Av disse er det kun Atrazin som fremdeles tillates solgt i en del land. Heldigvis er Atrazin trukket fra markedet i Norge og den Europeiske Unionen. Med det er dessverre slik at produkter som PCB, Dioxin, DDT og Agent Orange er lite biologisk nedbrytbare. Det betyr at disse stoffene bruker lang tid på å bli nedbrudt i naturen. I tillegg har disse stoffene en slik egenskap at de akkumuleres i fett, noe som medfører at disse stoffene akkumuleres oppover i næringskjeden. I dag har de aller fleste mennesker på denne kloden mindre mengder med Dioxin i kroppen, som en direkte følge av at store multinasjonale selskaper gav blaffen i å gjøre seriøse studier av disse stoffene før de ble solgt, eller at de bevisst tilbakeholdt informasjon som viste at disse stoffene var svært farlige for miljø, dyr og mennesker.
Ser vi på de beslutninger som "ansvarlige" myndigheter har fattet i feks. Norge, i relasjon til bruk i gift (diflubenzuron og teflubenzuron) i lakseoppdrett, tillatelse fra Mattilsynet om bruk av hele 19 ulike GMOer til bruk av 4 fiskefôrprodusenter, samt det faktum at Roundup tillates brukt både i jordbruk og hager (les mer om Roundup her), er det mye som tyder på at de regulerende myndigheter føler et større ansvar ovenfor produsentene enn det ansvaret de faktisk har for å beskytte mennesker, dyr og miljø mot potensielt farlige stoffer.
Det som forundrer oss er hvor liten forståelse mange regulerende organer, politikere og forskere viser i relasjon til føre-var prinsippet. Og da spesielt i forhold til bruk av ny teknologi og nye produkter som lanseres på markeder verden over i stadig større tempo.
Føre-var prinsippet fikk fullt gjennomslag i internasjonal sammenheng med Rio-erklæringen i 1992, hvor det står: "For å beskytte miljøet skal statene ut fra egne forutsetninger gjøre utstrakt bruk av føre-var prinsippet. Der det er trussler om uopprettelig skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke brukes som grunn for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøforringelse".
Hvis vi ser nærmere på det arbeidet som ble gjort i USA i forkant av U.S. FDA's godkjenning av Posilac (også kalt rBGH) vil man ganske raskt forstå at de myndigheter som skal sørge for å forhindre at skadelige produkter skal godkjennes, faktisk bidrar til å holde tilbake informasjon som ellers ville vært til hinder for samme godkjenning. Her valgte regulerende myndigheter å godkjenne et produkt til tross for at svært mange personer kunne legge frem sterke indisier på at produktet var til skade for kuene som ble injisert med Posilac. Det er også sterke indisier på at melk fra kuer som er injisert med Posilac kan være skadelig for mennesker. Ved godkjennelsen av Posilac (rBGH) tok man ikke hensyn til svært urovekkende resultater i forsknings studier eller føre-var prinsippet. Les mer om dette her på nettsidene til "Institute For Responsible Technology": GM Hormones in Dairy.
Man skulle kanskje tro at regulatoriske myndigheter i USA, etter skandalen med Posilac (rBGH), hadde lært en viktig lekse, og klart å få på plass rutiner som skulle forhindre at slike ting skulle skje igjen. Men neida, kort tid etter dette klassifiserer U.S. FDA GMO (genetisk modifisert organisme) som GRAS (Generally Recognized As Safe). Dette skjer uten at man selv har testet disse GMO-produktene og til tross for skarpe advarsler fra egne forskere at man ikke uten videre kan trekke den konklusjonen som U.S. FDA offisielt her gjorde. Les mer om dette her:"Hvordan ble GMO godkjent hos Mattilsynet i USA - Løgner".
Etter flere år med bruk av levende GMOer i jordbruket kan vi trygt si at disse GMO-produktene aldri skulle vært tillatt brukt utenfor lukkede laboratorier. Hovedårsaken etter vår mening er denne: "Hverken GMO-produsenten eller GMO-bonden kan forhindre at patenterte gener fra GMO-avlingen spres til konvensjonelle avlinger og/eller nært beslektede arter". Hvorfor er det grunn til bekymring da? Det som er viktig å huske på i relasjon til GMO er at i svært mange GMOer, har man tatt et eller flere gener fra en art som på naturlig vis aldri ville kunne overføre sitt arvemateriale til mål-organismen, og GMO-produsenten har ikke kontroll på alle egenskapene som kan frembringes i mål-organismen. En ting man bør huske på her er at de forskerene som først klarte å flytte et gen fra en organisme til en annen (organismer som ikke på naturlig vis kan forplante seg) hevdet at et gen kun kodet for et nytt enzym (eller protein), eller kun en ny egenskap. Denne påstanden ble senere tilbakevist av svært mange annerkjente forskere og i dag vet man at mange faktorer bestemmer hvilke egenskaper et gen kan frembringe i mål-organismen. Et insatt gen resulterer mao. ikke alltid i en ny egenskap, slik man opprinnelig hevdet. Det man også vet er at GMO-industrien ikke har kontroll på disse avanserte metodene, hverken i laboratoriet eller i relasjon til hvilke konsekvenser disse patenterte genene vil få for livet på denne jorda. Med denne kunnskapen er det helt uansvarlig å tillate at levende GMOer benyttes utenfor lukkede laboratorier. Dessverre har politikere i mange land blitt blendet av mulighetene som GMO-industrien hevdet at disse GMO-produktene skulle gi menneskeheten uten å ta innover seg konsekvensen av det enkle faktum at GMOer overfører de patenterte genene til konvensjonelle avlinger og nært beslektede organismer. Dette fører umiddelbart til at bønder som dyrker økologisk får sine avlinger infisert av de patenterte genene fra GMO-industrien når en bonde i nærheten starte å dyrke GMO-planter. Enkelte forskningsmiljøer hevder at en buffersone er nok for å unngå at de patenterte genene spres til konvensjonelle avlinger. Det har blitt hevdet fra enkelte forskningsmiljøer at avstander på noen hundre meter til flere kilometer, avhengig av type plante, skulle være nok avstand for å forhindre spredning. Praktisk bruk av GMO-avlinger i mange land har vist at slike buffersoner ikke har noen praktisk betydning. De forskerne som kom med forslag om buffersoner er tydeligvis ikke informert om at de patenterte genene kan spres vhja. krysspollinering (via vind, bier, fugler, dyr, transport). Det er også mange eksempler på spredning til konvensjonelle avlinger fordi sekkene med de konvensjonelle frøene var infisert av GMO-frø. Hvorfor tok man ikke hensyn til føre-var prinsippet i de land som har godkjent bruk av GMOer i jordbruket?
I dag, mer enn noen gang, har vi behov for at regulatoriske myndigheter tar føre-var prinsippet på alvor, og at hensynet til miljø og helse går foran hensynet til industrien. Dessverre viser det seg at våre regulatoriske myndigheter alt for ofte prioriterer å "friskemelde" disse produktene fremfor å beskytte miljø og helse. Denne uheldige utviklingen må snus, og det bør helst gjøres noe før vi kommer til det punkt i historien hvor det er for sent. Dette noe, må være å få unna all tvil om at våre regulatoriske myndigheter tar miljø og helse på alvor. Det krever igjen at man må få på plass rutiner som bla. forhindrer at mennesker med interesse i en industri kan sitte og forvalte samme industri, eller at personer som skal risikovurdere produkter har interesse i at de samme produktene skal godkjennes.